30. nov. 2009

Finske venner

Jeg fikk gode nyheter i dag: De 10 bøkene i 3venner-serien er blitt solgt til Finland. Serien er tidligere oversatt til svensk og dansk, og i tillegg er et par av bøkene utgitt på Færøyene.

Det blir moro å se hva finnene gjør med serien - om det blir mykt eller hardt omslag, hvilke forsideillustrasjoner de går for, om de velger å gi hovedpersonene finske navn, hvilken utgivelsesfrekvens de satser på, osv.

Det er alltid gøy å se hva andre kan få utav et konsept en selv har sett seg blind på for lengst. Jeg håper de flesker til og gjør noe jeg ikke har tenkt på før.

Samtidig fikk jeg beskjed om at både det svenske og det danske forlaget er godt fornøyd med salget.

Kort sagt:
Yihaaa!

26. nov. 2009

Forholdet mellom forfatter og forlag

For de av dere som er interesserte i prosessen rundt manus, nærmere bestemt forholdet mellom forfatter og forlag. Her er en kort rapport fra real life:

Jeg sendte mitt manus Den 4. Parallell bok 2: Carrington-katastrofen (sci-fi) til Gyldendal for en måneds tid siden. Forlaget har utgitt bok 1 nå i høst, og vi er blitt enige om at det skal bli fire bøker i alt – dermed var jeg ikke redd for å bli refusert, men jeg hadde en følelse angående enkelte ting i manuset, og var spent på hvilken tilbakemelding jeg ville få.

Den kom en uke etter, min redaktør og en til på forlaget hadde lest, og var enige i sin dom: Spennende og mye bra, men litt for innviklet og voldelig for målgruppen. (Ungdom.) Noe som igjen gjorde hovedpersonene en smule “vage”.

Den tilbakemeldingen stemte godt med det jeg selv hadde følt på, så jeg var aldri i tvil om at de hadde rett. Samme kveld skisserte jeg løsningen i en meil til forlaget: kutte en voldelig bifigur og deler av en parallell handling, fokusere mer på de to hovedpersonenes følelser, samt vitenskapen rundt bokens titteltema: en solstorm. Få mer ro i storyen.

Neste dag fikk jeg til svar at dette hørtes fornuftig ut, og jeg gikk i gang med jobbingen: Stryke, skrive til, tydeliggjøre enkelte passasjer, finne nye og mer indirekte måter å beskrive voldelige situasjoner på. Manuset var i utgangspunktet ca 60 000 ord, det ble til slutt på 56 000. Noe som tilsvarer rundt 270 boksider med den fonten og punktstørrelsen som brukes.

Denne jobbingen ble gjort på kveldstid i løpet av to uker. Det haster, boken skal ut til påske. Jeg sendte den nye versjonen til forlaget søndag kveld, og fikk beskjed i går om at den var lest og nå var alt så meget bedre.

Dermed er storyen i hovedtrekk i orden.

Neste stoppested er manusvasken. Nå skal hver minste detalj pirkes i, og jeg kommer til å få en lang liste med foreslåtte endringer. Alt fra kutt et ord her og der, snu om på den setningen, og skriv om slutten på det kapitlet – til se på den og den dialogen, er dette et logisk hull i historien, osv.

Det aller meste som blir påpekt vil jeg rette på uten å blunke. Erfaring har lært meg at jeg har dyktige hjelpere på forlaget. Når de har innvendinger er det smart å følge med i timen. Men andre ting vil jeg sikkert holde hardt på. Sånn er det bare. Hundre prosent på bølgelengde er man knapt med noen, når det gjelder noe så følelsesladet som et manus midt under fødselen.

Slik er ståa just nu.

Jeg venter på vasken – og mens jeg venter har jeg begynt å jobbe med neste bok i serien. Jeg har temaet for handlingen klart og enkelte løsrevne elementer jeg vil ha med, pluss et par overraskende vrier underveis. Dessuten vet jeg hvilke følelser jeg må fokusere på hos hovedpersonene, hvordan forholdet dem i mellom bør utvikle seg, og omtrent hvor storyen skal lede. Til en cliffhanger som er overgangen til bok 4.

På han igjen.

14. nov. 2009

Flott omtale hos VOE

Utdrag fra Norges mest leste "ungdomsblogg" http://voe.blogg.no/

"Dere kommer ikke til å tro hva som har skjedd. Jeg har leid en bok. Voe har leid en bok. Jeg skjønner det ikke selv. Jeg liker virkelig ikke lese, tanken får meg til å skjelve. Det eneste jeg liker å lese, er Pondus, Cosmopolitan og andre blader. Og da mamma tok meg med på bibloteket i dag, fersket hun meg i å faktisk kikke interessert i en bok. "Dette må dokumenteres!!" hørte jeg et par bokhyller unna meg.


pictures20

3 Venner, nr 2 i serien. Ja - jeg leste ut den forrige boka. Hører jeg applaus?

Men jeg må si at jeg faktisk gleder meg til å lese den. Jeg digget bok nr. 1, så hvis denne er dårlig, så rører jeg ikke en bok igjen." Utdrag slutt.

Du kan lese hele innlegget på http://voe.blogg.no/1254343598_jeg_lese.html

Voe er i følge Nettavisen:

"1. Voe - http://voe.blogg.no (1)
Bloggen til 13-åringen Emilie fra Hønefoss er fortsatt den aller største bloggen som måles gjennom blogglisten.no, og hadde 3,5 millioner treff i oktober. Bloggen er sannsynligvis foretrukket lesested for de aller fleste i alderen 10 til 15 år av nettsteder i Norge, og Emilie kan utvilsomt kalles en opinionsleder blant de aller yngste unge nettbrukerne. Bloggen til Emilie økte med 500 000 besøk i september."

Innlegget om 3VENNER har så langt fått 790 (!) kommentarer, bl.a.:

09.okt.2009 kl.16:14

Jeg hater å lese... Men den serien blei ejg bare helt hekta på! Jeg har lest alle sammen!

07.okt.2009 kl.23:18

jeg liker egentlig ikke lese men, jeg har lest alle :'-)

de anbefales <3

07.okt.2009 kl.16:43

Fantastisk spennende undomskrimserie! GLED DEG, seriøst, det er dritbra:) har hele serien jeg og.

06.okt.2009 kl.22:57

Jeg har lest 3 VENNER! Er en veldig bra serie, og jeg som ikke liker å lese bøker noe særlig, kunne falle så lett inn i bøkene at det var merkelig.

Aller først leste jeg TUSEN BITER serien på ca. 18 bøker (!)

Det var en utrolig spennende serie, jeg klarer ikke å glemme hvor interessant det var å lese da! Du levde deg liksom så lett inn i handlingene og skildringene! Siden den gang i ca. 8 klasse for 2 år siden, har jeg vært på jakt etter han forfatteren sine andre bøker. 3 VENNER var også veldig bra, og det handlet som alltid om tenåringer : ) Anbelfaler TUSEN BITER hvis du ikke har lest den serien\ de bøkene først, Voe !

04.okt.2009 kl.21:29

Jeg hater også å lese, men har faktisk lest alle sammen! :OO

De blir så spennende at det er umulig å slutte å lese. Tilåmed Pappa er hekta på dem!

04.okt.2009 kl.17:06

SHIT, såå kult. tilfeldigvis fant jeg også en bok av den hjemme, og jeg begynte å lese den. og jeg var så hekta på å lese den ferdig. Og jeg er akkurat sånn som deg voe. Jeg liker ikke å lese og hakke tenkt til å lese heller. Men den boka, det er den beste boka jeg har lest! OG nå har jeg tenkt til å låne flere av dem :) DIGGER BLOGGEN DIN VOE! :D

01.okt.2009 kl.17:46

Jeg HATET selv å lese bøker. Magasiner var mer min ting. Men det er litt morsomt, "3venner" serien var det som fikk meg til å lese. Nå er jeg halvveis på twilight boka,og det sier vell seg selv,at jeg ikke hater og lese lenger. 3 venner er de gøyeste bøkene jeg noen gang har lest! de er så spennende. GLED DEG!

Kjetil her: Slikt som dette er veldig gøy for en ungdomsbokforfatter. Mye av det jeg prøver å oppnå er jo nettopp å gjøre "ikke lesere" om til "lesere". Og den fantastisk lange kommentarrekken hadde mange eksempler på at det hadde skjedd.

Takk for blogginnlegget, VOE - og takk for engasjementet til alle de som kommenterte.


5. nov. 2009

SKRIVETIPS: Er navnene viktige?

Ja, jeg tror navnene på personene i en bok er viktige. Veldig viktige.

I bokserien 3Venner heter de fire hovedpersonene mine Nora, Vilde, Trine og Benedicte. Navnene ble plukket fordi de er forskjellige nok - lette å holde fra hverandre - og fordi de gjenspeiler noe av jentenes personlighet. De "passer". (Og jeg brukte aldri jentenes etternavn.)

NORA er den beskjedne og forsiktige, men med et eksplosivt indre liv. Intense drømmer og lengsler.

VILDE er den ville og vågale i sort skinnjakke og med piercing. Ville Vilde - lett å huske.

TRINE er ned-på-jorda fotballjenta.

BENEDICTE er blond og guttegal, alltid godt sminket og på nippet til å være småbillig.

Eller slik begynner de i alle fall, hovedpersonene - slik synes de å være i bok 1. Men så forandrer selvfølgelig ting seg. Jeg tror likevel det er viktig å ha et enkelt utgangspunkt: "Okai, hun heter Benedicte og er en sånn nedsminka legge-seg-på-ryggen dame." Overraskelsen - punchen - blir desto større når det viser seg at Benedicte er lettere å såre enn en skulle tro.

Som leser blir jeg av og til irritert over forfatteres panikk for å gjenta seg selv. I et avsnitt heter hovedpersonen Kalle Iversen. I det neste Iversen, og i det neste der igjen Kalle. Hvilket bare fører til forvirring og unødvendig stopp i lesningen (for oss enkle sjeler fra bygdene.)

Jeg tror forresten ikke folk leser navnene ordentlig uansett. Når de er blitt vante til navnene, så bare ser de dem. De sitter ikke der og faktisk leser - lyd for lyd - navnet Kal-le I-ver-sen to hundre ganger i løpet av en bok. De ser navnet, konstaterer at det er der, og går kjapt videre til neste ord, som garantert er mer spennende, fordi det jo representerer noe ukjent.

Så navnene skal etter min mening - ved siden av å si noe om personene - først og fremst være raskt gjenkjennelige. Leseren skal uten å måtte anstrenge seg forstå hvem som gjør hva, hvem som sier hva. Leseren skal aldri møte på et navn som får ham/hun til å tenke "Hvem var nå det igjen?", så han/hun må bla bakover i boken for å sjekke.

Dette gjelder selvfølgelig også for bipersoner, kanskje aller mest dem. Hovedpersonene har du mange muligheter for å etablere, bipersonene må helst sitte hos leseren fra aller første, lille opptreden. Og da kan navnet være en effektiv hjelp.

En av mødrene til jentene i serien er politikvinne og derfor med i mange bøker. (Det er flere drap.) Hun heter Lena Kristine Sigvardsen Moe, og jeg bruker alle fire navnene, alltid.

Aldri bare Lena Kristine eller Sigvardsen Moe eller noen annen avart. Alltid Lena Kristine Sigvardsen Moe. Med det samme leseren ser et ekstra langt navn, vet han/hun hvem det dreier seg om.

Og Kripos-mannen som leder mordetterforskningen blir aldri kalt annet enn etterforskningslederen. Han er med i 5-6 bøker og har mange karaktertrekk og vaner/uvaner, men et navn gir jeg ham aldri. Og det fungerer.

Folk må ikke på død og liv hete noe.


3. nov. 2009

Hyggelig i Aftenposten

Jeg fikk en hyggelig overraskelse i morges. Lasarusfenomenet ble anmeldt i Aftenpostens populære spalte for ungdom, Si ;D, under tittelen Spennende!
"...en godt skrevet og lettlest bok..."
"Den røper hele tiden litt, men ikke alt, så du får lyst til å lese videre. Den passer for ungdom som liker spenning og kan tro på ting som er litt utenom det vanlige."
En fin måte å starte dagen på!
Resten av anmeldelsen er HER.