Min første novelle

Dette er den første novellen jeg fikk på trykk og som jeg fikk honorar for. Tror jeg. (Det er enten denne eller en annen i samme stilen, og det var uansett bare noen få uker mellom dem.) Jeg var 14-15, og fikk solgt litt til en reklameavis i Trondheim.

Men dessverre: Jeg la inn mye gammelt stoff på data for... ja, det må være 17-18 år siden, og som den dumme noenogtjueåringen jeg var , klarte jeg ikke å holde fingrene unna alle tekstene. Jeg mekket på noen. Blant annet denne. Ikke så voldsomt mye, men nok til at det jeg skrev over egentlig er bløff. Jeg kan ikke med god samvittighet påstå at dette er en novelle jeg skrev som 14-15åring.

Det er en redigert versjon av en novelle jeg skrev som 14-15åring. Da har jeg mitt på det tørre.

Jeg synes likevel det var moro å finne den igjen nå - under en opprydding i alt digitalt materiale jeg har - og tenkte det kunne være gøy å la novellen få nytt liv, på nettet. Om ikke annet, så er det kanskje noe for de som leser ungdomsbøkene mine.
Novellen er ikke noe mesterverk - verken for en 14åring eller en 24åring - men den har et ok sluttpoeng. Som du kanskje gjetter, selv om novellen ikke er "fair"?

Og denne gangen har jeg ikke forandret så mye som et komma.

(Tittel)
SISTE STIKK TIL SKJEBNEN

Dan Rather var på vill flukt - fra skjebnen, mente han selv. Og tatt i betraktning hva som så skjedde, hadde han kanskje rett...


England, 1912:
Skjebnen forfulgte Dan Rather.
Han var overbevist om at alt som hadde skjedd med ham de siste dagene var styrt av en allmektig, usynlig hånd - og at hånden bare hadde et mål:
Å knuse ham som en spyflue.
Det begynte med ektemannen som kom for tidlig hjem. Et stygt lite triks fra skjebnen.
- Jeg elsker deg, kjære, kurrer Dan i den rike fruens øre, mens den ene hånden hans arbeidet erfarent innenfor neglisjeen hennes.
- Åhh... ja, Dan, gjør det med meg, hvisket hun tilbake.
Og akkurat da hørte de klaprende hestehover og knirkende vognhjul utenfor.
- Herregud! Mannen min!
Den kåte fruen spratt opp fra sofaen og løp bort til det store vinduet. - Det er han! Ut, du må stikke nå!
- Fan, bannet Dan mens han trakk buksen opp over hoftene. - Fan fan fan.
Bare to minutter til så ville han ha fått henne til sengs. Og bare en time etter det, så ville hun ha gitt ham det han egentlig var ute etter:
200 skinnende, blanke pund.
Det var lekende lett å få penger ut av disse rike kjerringene når han først hadde ligget med dem. Han pleide å fortelle dem om sin syke mor (som selvfølgelig var død for lenge siden), som trengte dyr, medisinsk behandling for å overleve. («Hun betyr alt for meg! Hun er lyset i mitt liv...»)
De ivrige fruene hostet alltid opp noen tusenlapper for å hjelpe sin følsomme, snille elsker, som var så inderlig glad i sin stakkars gamle mor.

Men denne gangen kom altså ektemannen for tidlig hjem - og han var svær. En muskelbunt som var sjalu som et lite helvete.
Dan hatet vold og måtte ta en svært lite tiltalende utvei: Han hoppet ut av et åpent vindu i andre etasje.
Grusen traff ham hardt og han rullet bortover det støvete fortauet. Smerten stakk i ankelen. Den sjalu ektemannen kom til syne i vinduet og kikket ned på ham.
- Jeg skal ta deg, din kåte jævel! Jeg... jeg skal rive ballene av deg!
Fremtidsutsiktene var med andre ord ikke lyse, så Dan kom seg på beina så fort han kunne. Den høyre ankelen var bortimot ubrukelig.
Den var neppe brukket - så vondt gjorde det ikke - men kraftig forstuet var den nok. Enda et lite puss fra skjebnen.
Dan begynte å hinke bort, mens den sjalu i vinduet freste stygge løfter om evig forfølgelse og intim tortur. Men dagen var ikke helt katastrofal enda. Dan hadde minst tre-fire forskjellige kvinner han kunne søke tilflukt hos.
Hvis han bare lå lavt i et par dager, så ville nok den sjalu ektemannen kjøle seg ned litt.
Det var da han så plakaten. Han hinket bortover gata som en galning med urinveis-problemer, og plutselig stirret han på et bildet av seg selv som hang på en lyktestolpe.
WANTED. 300 pound reward.
Han tok seg tid til å skumlese teksten. Han var etterlyst for diamant-tyveriet fra Lloyds Jewell Store. Det ble utlovet en belønning på 300 pund til den eller de som kunne gi opplysninger som førte til at han ble fanget. Det luktet fremdeles lim av plakaten. Den måtte ha blitt satt opp for mindre enn en halv time siden.
Helvete!
Snakk om dårlig timing! Der sprakk planen om å ligge lavt hos et dame-bekjentskap. Dan kjente ingen som ikke kunne tenke seg å angi ham for å få belønningen.
Hvorfor måtte politiet henge opp disse helsikes plakatene akkurat i dag? Skjebnen. Dan bannet stygt. Skjebnen var ute etter å ta rotta på ham.

To døgn senere var Dan utslitt. Plakatene med bildet av ham hang på nesten hvert eneste hjørne i hele byen. Han kunne ikke stole på noen, og hadde måttet sove i møkkete smug sammen med fyllikene.
For Dan, som var vant til det søte livet, var dette et lite helvete. Det kunne ikke fortsette slik. Han måtte bort, langt bort. Og det var da han fikk ideen.
Det gikk et skip til USA i dag. Hvis han skrapte sammen alle pengene sine, kunne han få nok til en billett på tredje klasse. Tanken var forlokkende. Et nytt land der politiet ikke kjente ham. Et nytt land med mange søkkrike, småkåte damer.
Yes, det var løsningen. Han hinket ned til havnen og kjøpte en billett. Han hadde nok penger til overs til at han kunne koste på seg en farvel-øl, så han stakk inn i den nærmeste puben. Det var bare to timer til båten gikk.
Han trakk hatten så langt ned i ansiktet som han kunne uten at det virket latterlig, og brøytet seg frem til bardisken. Akkurat idet han gravde frem en penny fra lomma, hørte han en kjent stemme noen meter borte:
- Hei du! Du ja! Visst fan... Det er deg, din kåte jævel!
Det var den sjalu ektemannen, og han var akkurat like forbannet som han hadde vært for to dager siden. Hvordan kunne dette skje? I en by med mange, mange tusen innbyggere, burde det være nesten umulig å støte på den sjalu ektemannen igjen. Det var den pokkers skjebnen!
Den svære mannen kom farende mot Dan som et godstog i full fart. Han kastet folk til side med en uhyggelig kraft.
Det glimtet av stål i hånden hans. Dan fikk panikk. Den sjalu hadde en pistol! Han hinket ut av baren som om han hadde fanden selv i hælene. Bak seg hørte han et brøl. Det var den sjalu som kom etter i rasende fart.
Båten! Jeg må komme meg til båten. Han kommer ikke ombord der uten billett!
Han hørte et smell og kjente trykket fra kulen som strøk bare noen få centimetre forbi over hodet hans. Han hinket ikke lenger nå. Han løp som en tenåring på vei for å få sitt første nummer. Smertene i ankelen var intense, han trodde han skulle besvime, men likevel løp han. Båten var bare 100 meter unna - 70 meter, 60 meter, 50 meter.
En ny kule strøk forbi. Folkene på fortauet skrek i panikk. Den sjalu dundret etter ham. 20 meter igjen, 10 meter. Så var han på landgangen. Han tok ut sine siste krefter. Spurtet opp og inn i båten der to menn sjekket billetten hans.
De samme to mennene ble nesten slengt i dekket av den sjalu ektemannen, men de klarte å holde fast i beina hans. Han skrek i frustrasjon da Dan smatt inn i den nærmeste skipsrestauranten.
På trygg avstand kunne Dan se at den sjalu ble lempet ned landgangen. Han hadde jo ikke billett. Dan gapskrattet og bestilte en konjakk i baren.
Dette måtte feires.
Han hadde seiret over skjebnen! Den hadde forsøkt å knekke ham, men fanden heller, han hadde klart seg! Han løftet glasset med et bredt smil rundt munnen.
- Skål for skipet som reddet ballene mine... Skål for Titanic!

SLUTT

Min refusjon

Bok nummer 1 i den første ungdomsbokserien jeg skrev - Tusen Biter - ble refusert av Cappelen. Heldigvis på et tidspunkt da det spilte absolutt ingen rolle.

Jeg sendte til Gyldendal og Cappelen samtidig, fullt manus til bok 1, samt noen ord om at jeg så for meg dette som en serie på minst 3 bøker.

Einar Ibenholt i Gyldendal ringte meg dagen etter at han hadde lest manuset, knappe uken etter at jeg hadde sendt det inn. Han skrøt og sa at dette var perfekt, ville jeg komme på et møte så fort som mulig?

En ypperlig måte å behandle en fersk og spent forfatter på! Personlig, øyeblikkelig positivt, kjapt i gang med møter og her-står-vi-på mentalitet.

Cappelen var derimot helt i andre enden av skalaen. Manuset var ganske hardt og voldsomt, med bl.a. blodig slåssing og nestenvoldtekt med balltre. Men i refusjonen jeg omsider fikk fra Cappelen - etter et par månder, tror jeg - sto det "Takk for at vi fikk lese din barnebok, som vi dessverre ikke..."

Vel, på det tidspunktet var jeg i gang med bok 2 og 3 i serien for Gyldendal, så Cappelens refusjon spilte ingen rolle. Bortsett fra at det var pussig å se hvor ulikt forlagene vurderte manuset. Et med glødende entusiasme, et annet med null interesse.

Tusen Biter ble til slutt på 18 bøker, og serien ble også utgitt i Danmark.