Dansk intervju

Det danske nettstedet fortællingen.dk publiserte nylig et intervju med meg om 3Venner. (4 Veninder på dansk.) Her er et utdrag:

Norsk og dansk er to sprog, der minder meget om hinanden. Men bind 4 hedder En pige i søen på dansk mens den oprindelige, norske titel er Pakket i plast og bind 7 hed på norsk Tilbake fra de døde men er oversat til En savnet dukker op. Hvordan er det at blive oversat til et andet sprog?
Jeg liker svært godt å bli oversatt. Det er flott å se hva andre kan gjøre med det jeg har skrevet, hvordan de tenker, og hva resultatet blir etter at de har brukt sin egen kreativitet. Jeg synes det er flott at det danske forlaget forandrer titler, osv. Det viser at de er kritiske og ikke redde for å gjøre forbedringer hvis de har en ide som de mener er bedre enn min ide var.

Serien “4 veninder” hedder oprindeligt “3 venner” på norsk. Hvordan kan det være?
Jeg kalte serien 3venner fordi den jo handler aller mest om de 3vennene som er igjen etter at en venn er død. I Danmark ville de heller kalle den 4 Veninder, fordi det jo var 4 av dem i utgangspunktet. No problem for meg.


Resten kan du lese her:
http://fortaellingen.dk/interviews/kjetil-johnsen-ting-forandrer-seg-mye-mindre-enn-vi-tror

...en fornøjelse at læse!

Bokserien 3venner har fått en veldig god mottagelse i Danmark, der den utgis under navnet 4 Veninder. Danmarks største nettside for barne- og ungdomslitteratur, fortællingen.dk, ga nylig de 8 første bøkene i serien svært rosende omtale:

"Den mest fantastiske ting ved serien er at man gang på gang forføres af forfatteren Kjetil Johnsen til at tro, at man har gennemskuet nogle af de mange, mange mysterier der popper frem i løbet af serien. Det mest påtrængende spørgsmål er selvfølgelig hvem morderen er.
Men historien er (heldigvis!) langt fra gennemskuelig, for når sandheden kommer frem, overraskes man og må erkende, at man ikke har gættet noget som helst!

Hver gang ét mysterium er løst afsløres et nyt lag i fortællingen, og det er bestemt med til at holde én opslugt af serien og endnu bedre forhindre, at man kører død i den samme ”gamle” historie."

Og:

"Krimiserien har været en fornøjelse at læse, og den er så spændende og velskrevet, at jeg ikke faldt over ét eneste langtrukkent kapitel (!) og jeg venter begejstret på de næste to bind, der udkommer i 2010."

Resten kan du lese her:

http://fortaellingen.dk/anmeldelse/kjetil-johnsen-4-veninder-bind-1-8

Finske venner

Jeg fikk gode nyheter i dag: De 10 bøkene i 3venner-serien er blitt solgt til Finland. Serien er tidligere oversatt til svensk og dansk, og i tillegg er et par av bøkene utgitt på Færøyene.

Det blir moro å se hva finnene gjør med serien - om det blir mykt eller hardt omslag, hvilke forsideillustrasjoner de går for, om de velger å gi hovedpersonene finske navn, hvilken utgivelsesfrekvens de satser på, osv.

Det er alltid gøy å se hva andre kan få utav et konsept en selv har sett seg blind på for lengst. Jeg håper de flesker til og gjør noe jeg ikke har tenkt på før.

Samtidig fikk jeg beskjed om at både det svenske og det danske forlaget er godt fornøyd med salget.

Kort sagt: Yihaaa!

Forholdet mellom forfatter og forlag

For de av dere som er interesserte i prosessen rundt manus, nærmere bestemt forholdet mellom forfatter og forlag. Her er en kort rapport fra real life:

Jeg sendte mitt manus Den 4. Parallell bok 2: Carrington-katastrofen (sci-fi) til Gyldendal for en måneds tid siden. Forlaget har utgitt bok 1 nå i høst, og vi er blitt enige om at det skal bli fire bøker i alt – dermed var jeg ikke redd for å bli refusert, men jeg hadde en følelse angående enkelte ting i manuset, og var spent på hvilken tilbakemelding jeg ville få.

Den kom en uke etter, min redaktør og en til på forlaget hadde lest, og var enige i sin dom: Spennende og mye bra, men litt for innviklet og voldelig for målgruppen. (Ungdom.) Noe som igjen gjorde hovedpersonene en smule “vage”.

Den tilbakemeldingen stemte godt med det jeg selv hadde følt på, så jeg var aldri i tvil om at de hadde rett. Samme kveld skisserte jeg løsningen i en meil til forlaget: kutte en voldelig bifigur og deler av en parallell handling, fokusere mer på de to hovedpersonenes følelser, samt vitenskapen rundt bokens titteltema: en solstorm. Få mer ro i storyen.

Neste dag fikk jeg til svar at dette hørtes fornuftig ut, og jeg gikk i gang med jobbingen: Stryke, skrive til, tydeliggjøre enkelte passasjer, finne nye og mer indirekte måter å beskrive voldelige situasjoner på. Manuset var i utgangspunktet ca 60 000 ord, det ble til slutt på 56 000. Noe som tilsvarer rundt 270 boksider med den fonten og punktstørrelsen som brukes.

Denne jobbingen ble gjort på kveldstid i løpet av to uker. Det haster, boken skal ut til påske. Jeg sendte den nye versjonen til forlaget søndag kveld, og fikk beskjed i går om at den var lest og nå var alt så meget bedre.

Dermed er storyen i hovedtrekk i orden.

Neste stoppested er manusvasken. Nå skal hver minste detalj pirkes i, og jeg kommer til å få en lang liste med foreslåtte endringer. Alt fra kutt et ord her og der, snu om på den setningen, og skriv om slutten på det kapitlet – til se på den og den dialogen, er dette et logisk hull i historien, osv.

Det aller meste som blir påpekt vil jeg rette på uten å blunke. Erfaring har lært meg at jeg har dyktige hjelpere på forlaget. Når de har innvendinger er det smart å følge med i timen. Men andre ting vil jeg sikkert holde hardt på. Sånn er det bare. Hundre prosent på bølgelengde er man knapt med noen, når det gjelder noe så følelsesladet som et manus midt under fødselen.

Slik er ståa just nu.

Jeg venter på vasken – og mens jeg venter har jeg begynt å jobbe med neste bok i serien. Jeg har temaet for handlingen klart og enkelte løsrevne elementer jeg vil ha med, pluss et par overraskende vrier underveis. Dessuten vet jeg hvilke følelser jeg må fokusere på hos hovedpersonene, hvordan forholdet dem i mellom bør utvikle seg, og omtrent hvor storyen skal lede. Til en cliffhanger som er overgangen til bok 4.

På han igjen.

Flott omtale hos VOE

Utdrag fra Norges mest leste "ungdomsblogg" http://voe.blogg.no/

"Dere kommer ikke til å tro hva som har skjedd. Jeg har leid en bok. Voe har leid en bok. Jeg skjønner det ikke selv. Jeg liker virkelig ikke lese, tanken får meg til å skjelve. Det eneste jeg liker å lese, er Pondus, Cosmopolitan og andre blader. Og da mamma tok meg med på bibloteket i dag, fersket hun meg i å faktisk kikke interessert i en bok. "Dette må dokumenteres!!" hørte jeg et par bokhyller unna meg.

3 Venner, nr 2 i serien. Ja - jeg leste ut den forrige boka. Hører jeg applaus?

Men jeg må si at jeg faktisk gleder meg til å lese den. Jeg digget bok nr. 1, så hvis denne er dårlig, så rører jeg ikke en bok igjen." Utdrag slutt.

Du kan lese hele innlegget på http://voe.blogg.no/1254343598_jeg_lese.html

Voe er i følge Nettavisen:

"1. Voe - http://voe.blogg.no (1)
Bloggen til 13-åringen Emilie fra Hønefoss er fortsatt den aller største bloggen som måles gjennom blogglisten.no, og hadde 3,5 millioner treff i oktober. Bloggen er sannsynligvis foretrukket lesested for de aller fleste i alderen 10 til 15 år av nettsteder i Norge, og Emilie kan utvilsomt kalles en opinionsleder blant de aller yngste unge nettbrukerne. Bloggen til Emilie økte med 500 000 besøk i september."

Innlegget om 3VENNER har så langt fått 790 (!) kommentarer, bl.a.:

09.okt.2009 kl.16:14

Jeg hater å lese... Men den serien blei ejg bare helt hekta på! Jeg har lest alle sammen!

07.okt.2009 kl.23:18

jeg liker egentlig ikke lese men, jeg har lest alle :'-)

de anbefales <3

07.okt.2009 kl.16:43

Fantastisk spennende undomskrimserie! GLED DEG, seriøst, det er dritbra:) har hele serien jeg og.

06.okt.2009 kl.22:57

Jeg har lest 3 VENNER! Er en veldig bra serie, og jeg som ikke liker å lese bøker noe særlig, kunne falle så lett inn i bøkene at det var merkelig.

Aller først leste jeg TUSEN BITER serien på ca. 18 bøker (!)

Det var en utrolig spennende serie, jeg klarer ikke å glemme hvor interessant det var å lese da! Du levde deg liksom så lett inn i handlingene og skildringene! Siden den gang i ca. 8 klasse for 2 år siden, har jeg vært på jakt etter han forfatteren sine andre bøker. 3 VENNER var også veldig bra, og det handlet som alltid om tenåringer : ) Anbelfaler TUSEN BITER hvis du ikke har lest den serien\ de bøkene først, Voe !

04.okt.2009 kl.21:29

Jeg hater også å lese, men har faktisk lest alle sammen! :OO

De blir så spennende at det er umulig å slutte å lese. Tilåmed Pappa er hekta på dem!

04.okt.2009 kl.17:06

SHIT, såå kult. tilfeldigvis fant jeg også en bok av den hjemme, og jeg begynte å lese den. og jeg var så hekta på å lese den ferdig. Og jeg er akkurat sånn som deg voe. Jeg liker ikke å lese og hakke tenkt til å lese heller. Men den boka, det er den beste boka jeg har lest! OG nå har jeg tenkt til å låne flere av dem :) DIGGER BLOGGEN DIN VOE! :D

01.okt.2009 kl.17:46

Jeg HATET selv å lese bøker. Magasiner var mer min ting. Men det er litt morsomt, "3venner" serien var det som fikk meg til å lese. Nå er jeg halvveis på twilight boka,og det sier vell seg selv,at jeg ikke hater og lese lenger. 3 venner er de gøyeste bøkene jeg noen gang har lest! de er så spennende. GLED DEG!

Kjetil her: Slikt som dette er veldig gøy for en ungdomsbokforfatter. Mye av det jeg prøver å oppnå er jo nettopp å gjøre "ikke lesere" om til "lesere". Og den fantastisk lange kommentarrekken hadde mange eksempler på at det hadde skjedd.

Takk for blogginnlegget, VOE - og takk for engasjementet til alle de som kommenterte.

SKRIVETIPS: Er navnene viktige?

Ja, jeg tror navnene på personene i en bok er viktige. Veldig viktige.

I bokserien 3Venner heter de fire hovedpersonene mine Nora, Vilde, Trine og Benedicte. Navnene ble plukket fordi de er forskjellige nok - lette å holde fra hverandre - og fordi de gjenspeiler noe av jentenes personlighet. De "passer". (Og jeg brukte aldri jentenes etternavn.)

NORA er den beskjedne og forsiktige, men med et eksplosivt indre liv. Intense drømmer og lengsler.

VILDE er den ville og vågale i sort skinnjakke og med piercing. Ville Vilde - lett å huske.

TRINE er ned-på-jorda fotballjenta.

BENEDICTE er blond og guttegal, alltid godt sminket og på nippet til å være småbillig.

Eller slik begynner de i alle fall, hovedpersonene - slik synes de å være i bok 1. Men så forandrer selvfølgelig ting seg. Jeg tror likevel det er viktig å ha et enkelt utgangspunkt: "Okai, hun heter Benedicte og er en sånn nedsminka legge-seg-på-ryggen dame." Overraskelsen - punchen - blir desto større når det viser seg at Benedicte er lettere å såre enn en skulle tro.

Som leser blir jeg av og til irritert over forfatteres panikk for å gjenta seg selv. I et avsnitt heter hovedpersonen Kalle Iversen. I det neste Iversen, og i det neste der igjen Kalle. Hvilket bare fører til forvirring og unødvendig stopp i lesningen (for oss enkle sjeler fra bygdene.)

Jeg tror forresten ikke folk leser navnene ordentlig uansett. Når de er blitt vante til navnene, så bare ser de dem. De sitter ikke der og faktisk leser - lyd for lyd - navnet Kal-le I-ver-sen to hundre ganger i løpet av en bok. De ser navnet, konstaterer at det er der, og går kjapt videre til neste ord, som garantert er mer spennende, fordi det jo representerer noe ukjent.

Så navnene skal etter min mening - ved siden av å si noe om personene - først og fremst være raskt gjenkjennelige. Leseren skal uten å måtte anstrenge seg forstå hvem som gjør hva, hvem som sier hva. Leseren skal aldri møte på et navn som får ham/hun til å tenke "Hvem var nå det igjen?", så han/hun må bla bakover i boken for å sjekke.

Dette gjelder selvfølgelig også for bipersoner, kanskje aller mest dem. Hovedpersonene har du mange muligheter for å etablere, bipersonene må helst sitte hos leseren fra aller første, lille opptreden. Og da kan navnet være en effektiv hjelp.

En av mødrene til jentene i serien er politikvinne og derfor med i mange bøker. (Det er flere drap.) Hun heter Lena Kristine Sigvardsen Moe, og jeg bruker alle fire navnene, alltid.

Aldri bare Lena Kristine eller Sigvardsen Moe eller noen annen avart. Alltid Lena Kristine Sigvardsen Moe. Med det samme leseren ser et ekstra langt navn, vet han/hun hvem det dreier seg om.

Og Kripos-mannen som leder mordetterforskningen blir aldri kalt annet enn etterforskningslederen. Han er med i 5-6 bøker og har mange karaktertrekk og vaner/uvaner, men et navn gir jeg ham aldri. Og det fungerer.

Folk må ikke på død og liv hete noe.

Hyggelig i Aftenposten

Jeg fikk en hyggelig overraskelse i morges. Lasarusfenomenet ble anmeldt i Aftenpostens populære spalte for ungdom, Si ;D, under tittelen Spennende!

"...en godt skrevet og lettlest bok..."

"Den røper hele tiden litt, men ikke alt, så du får lyst til å lese videre. Den passer for ungdom som liker spenning og kan tro på ting som er litt utenom det vanlige."

En fin måte å starte dagen på!

Resten av anmeldelsen er HER.

Snart ferdig med manus

Jeg sitter og pusser på manuset til neste bok - CARRINGTON-KATASTROFEN - nr 2 i Den 4. Parallell-serien. Skal sende fra meg manuset til uken, og blir i godt humør bare ved tanken på å bli kvitt det. Jeg synes alltid det er deilig å sende fra meg førsteutkastet, selv om jeg vet jeg vil få det tilbake med spørsmål om "kan du kutte her og skrive om der?"

Ferdig med boken er jeg altså på langt nær - men det jeg synes er den tyngste etappen, er nå straks unnagjort.

Ellers har det så smått begynt å løsne litt rundt bok 1 i denne serien - LASARUSFENOMENET - som kom i midten av september. En av kjedene har kjøpt inn boken sentralt likevel, etter først å ha sagt nei. Ingen anmeldelser i de store avisene ennå, og kanskje kommer de aldri heller, men jeg satte stor pris på å få terningkast 5 i Troms Folkeblad. Og boken fikk hyggelig oppmerksomhet under bokmessen i Frankfurt - så får vi se hva som kommer ut av det.

Det tusler og går, altså, og prosjektene er booket inn fremover, så det er bare å skrive, skrive. For all del ikke bli frustrert og fortvile :)

Utdrag fra Lasarusfenomenet

Første bok i serien DEN 4. PARALLELL heter LASARUSFENOMENET og er i salg fra 10. september. Det er en hardcover spenningsserie, i utgangspunktet markedsført mot ungdom, men jeg håper at andre som liker lettlest spenning også vil kunne sette pris på den. Bok 2 - CARRINGTON-KATASTROFEN - er planlagt utgitt før påske neste år, hvis jeg blir ferdig i tide.

Mye av det som skjer i DEN 4. PARALLELL har sitt utspring i kvantefysikk, men det blir først klart i siste halvdel av bok 1. Boken åpner med at en av hovedpersonene, Emma, er på tur i USA sammen med sin familie. Så våkner hun på sykehus, skadet etter en ulykke, uten å huske hva som har skjedd. Og ingen vil fortelle det. Farens bror er på vei til USA, og neste gang hun våkner er han der.

Boken er oppdelt i mange korte kapitler, skjønt ikke ofte så korte som her. Hvert tall markerer et bytte av scene og/eller synsvinkel. Håper det faller i smak.

6

Den tredje gangen Emma våknet, sto onkel Harry og Lillebror sammen ved sengen hennes, og onkel Harry stirret på henne med et underlig, intenst blikk, ikke trist og trøstende som Lillebrors.
Hva er det? tenkte Emma, tindrende klart. Hva har jeg gjort nå?
Hun hadde lyst til å forsvinne inn i mørket igjen, virkeligheten kjentes ikke som et sted hun ville være, men hun klarte det ikke.
Hun var våken. Verden var ikke ullen og vag lenger.
- Hei, sa onkel Harry.
Han smilte ikke.
- Hei, hvisket Emma.
Leppene var tørre. Munnhulen enda verre. Men oksygenmasken var ikke på, og det måtte bety at hun var bedre.
Onkel Harry skiftet stilling. Han virket utålmodig. Han sto ved fotenden av sengen, han kom ikke nærmere.
Hva er det? tenkte Emma igjen.
Hun hadde aldri skjønt seg på onkel Harry, men nå var han pussig, selv til ham å være.
Onkel Harry så ikke ut som en onkel Harry. Det hadde han aldri gjort. Han var høy og mørk og brun. Han var slank om livet og bred over skuldrene.
Han var mye yngre enn Emmas far. Ung nok til at Nina, en venninne av henne på basen i Nevada, hadde plystret da hun så bildet av ham. Jøss, hvem er det? Og da hun fikk vite at det var Emmas onkel, hadde hun fnist og sagt: Tenk å få nattakyss av han der.
- He-ei, hadde Emma protestert. – Gi deg.
Men hun skjønte poenget. Selv om onkel Harry kunne være ganske fjern og arrogant.
Det var det arrogante blikket han ga henne nå, og hun kunne ikke skjønne det. Hun var på sykehus, det var synd på henne! Og uansett: Hvorfor var han der, egentlig, sammen med Lillebror? Hvor var moren og faren?
Hun spurte.
- Men mamma? sa hun. – Og pappa?
Onkel Harry så bort.
Lillebror kom opp langs siden av sengen, satte seg på stolen ved hodeenden, helt ytterst, med hendene samlet i fanget, underlig passiv. Som om han ville trøste henne, men ikke visste hvordan. Han sa ingenting.
Alt var galt. Veldig galt.
Det hadde vært en ulykke, noe som hadde mørbanket henne, og foreldrene hennes var ikke der, og ingen sa noe.
Og onkel Harry!
Han som aldri dukket opp med mindre det var noe spesielt: konfirmasjon eller bursdag eller noens begravelse...
- E-er de døde?
Blikket hans sveipet tilbake til henne, men hun så ingenting i øynene hans.
- Du, sa han. – Jeg...
- Er mamma og pappa døde?
- Ja, sa han.
- Nei, sa hun.
- Jo. Han nikket. – De er borte, de er det.
Emma trakk pusten skarpt og kjente det rakne. Det var som om noen hadde funnet den ene tråden, den ene nerven som holdt henne sammen, og nå nappet i den, først forsiktig.
Det kan ikke være sant, det kan ikke!
Men da ble det trukket hardt i tråden, med en jevn, glidende bevegelse, og alt i henne falt ut og bort, og hun visste det var sant likevel.
Et tidels sekund var det et bilde i hodet hennes fra et TV-program hun så en gang, en dokumentar fra et afrikansk land. En mann hadde hengt en gris opp i et tre. Den var død, for den rørte seg ikke. Så stakk mannen en kniv dypt i grisens mage og skar nedover. Innvollene veltet over knivarmen hans og ned på bakken. Det dampet, det var vått.
Og det var slik Emma følte seg, livløs og tømt, da hun forsto at moren og faren var døde.

7

Harry – H.S. Thomas - så på jenta i sengen og var overrasket over hvor ekte sorgen virket.
Ansiktet hennes fortrakk seg, ble en maske av markerte og vonde trekk. Det minnet ham om en av demonfigurene høyt oppe på Notre-Dame-katedralen i Paris, en av gargouillene.
Hun løftet hendene og presset håndflatene mot av hodet. En lyd tvang seg ut mellom leppene hennes. Først en stemt og dirrende nnnn, så forandret den seg og ble til ordet nei, sagt gang på gang: nnneineineinei.
Han fikk lyst til å gå frem og berøre henne, men stakk hendene i lommene og så bort.
Han hørte henne krøke seg sammen. Det raslet i dynen. Plastslangen med intravenøsvæsken slo mot stativet.
Hun hev etter pusten, og han ble bekymret for at hun skulle rope eller begynne å gråte så høyt at det kom noen for å sjekke, og at de fikk se ham stå der uten å gjøre noe, uten å trøste.
Det ville virke rart, det ville vekke oppmerksomhet. De som oppdaget det, ville huske det.
Emma lå på enerom nå, hun var ikke lenger på overvåkningen. Men døren sto åpen og det passerte mennesker ute i gangen, både sykehuspersonale, pasienter og besøkende.
Harry gikk bort og lukket døren forsiktig. Så gikk han tilbake til sengen.
Han så på Emma.
Hun lå i fosterstilling, med knærne og håndflatene presset mot brystet. Intravenøsslangen var strukket så langt den gikk. Han håpet hun ikke rev den ut og begynte å blø. Da måtte han tilkalle noen.
Han så ansiktet hennes i profil. Det var fortrukket og hektisk rødt. Fuktige øyenvipper, vått nedover kinnet, overleppen krøllet seg oppover.
Enda en gang stusset han over hvor ekte sorgen syntes å være. Merkelig.
Er hun gal? tenkte han. Hun må da skjønne at jeg vet? Hun kan ikke regne med å slippe unna med dette?

(På dette tidspunktet vet ikke leseren hvorfor Harry tenker det han gjør.)

Et stille bokslipp

Den nye boken min - Den 4. Parallell: Lasarusfenomenet - kommer i morgen, torsdag 10. september, men det blir et noe begrenset slipp, dessverre. Kjedene har foreløpig sagt nei til å kjøpe den inn sentralt, hvilket betyr at veien ut i butikkhyllene blir tyngre enn jeg håpet. Ungdomslitteratur har det tøft for tiden, dette er i tillegg science fiction, og den første i en serie. Lett for kjedenes innkjøpere å se på som "smalt", vil jeg tro.

Gyldendal har heldigvis flere aktiviteter på gang som vi håper skal vekke den enkelte bokhandlers interesse, så han/hun bestiller boken. Blant annet går 500 lese-eks ut butikkmedarbeidere over hele landet. Dessuten er den på innkjøpsordningen, så 450 kommer uansett til bokhandlene og 1 000 til bibliotekene.

Gyldendal har tro på Den 4. Parallell-serien og ser det "på langen". Neste bok kommer til påske, og det er planlagt to til etter det. For min egen del er det bare å si at en må skrive de historiene en har lyst til å fortelle, noe annet nytter ikke - og det er denne historien som vil ut akkurat nå.

Til de leselystne som ikke gidder å lete for å finne et av de 450 eksemplarene som havner ute til salgs i første omgang - det går an å handle på nettet. HER hos Haugen Bok for eksempel.

Jeg har skrevet "en ordentlig bok"

Jeg er oppvokst med å lese nesten utelukkende pocketbøker, i en tid da det for det meste var en spesiell type litteratur som kom med myke permer. En litteratur jeg elsket - og fortsatt elsker. Det kjappe og uhøytidelige, det underholdende, det lettleste. Og jada, ofte det masseproduserte.

Siden har jeg skrevet til sammen 28 pocketbøker selv - paperback originals, som det heter - og trives godt med det. Det eneste jeg er misfornøyd med så langt, er at jeg ikke fikk ut en bok på Bladkompaniet før Schibsted avviklet forlaget. Det hadde vært flott å se stemorsblomsten (forlagsmerket og eierfamiliens våpenskjold) på ryggen på en av mine egne bøker. Jeg og Kjell, liksom :)

Vel, tidene har forandret seg på pocketbokmarkedet. Også de som er interessert i "seriøs" litteratur kjøper i dag bøker med myke permer, fordi tilbudet er blitt så bredt og godt. Men skepsisen til paperback originals er der i fullt monn fremdeles.

Nå har det seg slik at min nye bokserie - Den 4. Parallell - blir utgitt som hardcover. Litt større format, smussomslag, stive permer. Ja, dere vet. Og jeg får høre ting som "Så du har skrevet en ordentlig bok nå?" Et par ganger sagt rett ut, mange ganger mellom linjene.

Hva skal jeg svare? Hittil ingenting. Et bokslipp er en lykkelig begivenhet, ingen grunn til å krangle. Men det er nå litt pussig at denne forestillingen om stive permer = automatisk bedre bøker enn myke permer, fortsatt står så sterkt.

Hva da med min forrige serie, 3venner? Utgitt som pocket i Norge, hardcover i Sverige, og noe midt i mellom i Danmark. Kanskje bør jeg vise frem en norsk, en svensk og en dansk utgave av samme 3venner-tittel neste gang jeg får høre "endelig en ordentlig bok" - og kose meg mens forvirringen brer seg?

Fornøyd leser

Takk til PS for svært hyggelig omtale av serien 3VENNER på bloggen PS. POINTBLOGG. (Klikk på link.)

http://ps.pointblog.no/3-venner-av-Kjetil-Johnsen.html

Det er alltid hyggelig å høre fra fornøyde lesere, og spesielt når de er fornøyde av den grunn som PS understreker her:

"Når jeg leste denne serien klarte jeg ikke helt å fatte at det var en mann som hadde skrevet boken. Han beskrev føleslsenne til jentene (og guttene) i boka perfekt. Ingenting å sette fingeren på. Det var en fryd å lese. Absolutt noe å skrive opp i "Må-lese" listen sin."

Morsomt for en gammel mann.

På radio i Sverige

3Venner er i sommer blitt lansert i Sverige under navnet TRE. Den fikk spennende og stemningsfull oppmerksomhet i Sveriges Radio P4. Du kan høre klippet her:

http://www.sr.se/webbradio/?type=db&Id=1712720&BroadcastDate=&IsBlock=0

Serien har også fått hyggelig omtale på diverse bokblogger, blant annet på biblioteknettsider. F.eks. :

http://fyrvaktarna.blogspot.com/2009/07/knappa-larare-och-ond-brad-dod.html

Mitt manus har 3 deler

Når jeg skriver jobber jeg alltid i 1 stk. word-dokument.

Dokumentet mitt har tre "deler". Hoveddelen er selvfølgelig selve bokmanuset, ord for ord, avsnitt for avsnitt, så tett opptil slik jeg vil det skal fremstå i den ferdige boken som overhodet mulig. De to andre delene er en ide-del og en disposisjon-del.

I ide-delen skriver jeg alle ideer jeg får angående historien. Jeg lar det ligge helt foran i dokumentet. Øverst på det første arket står boktittelen, så følger en kjapp opplisting av ideer og tanker om hva som skal skje, karakterers motivasjon, setninger som jeg har fått i hodet og som jeg synes høres bra ut, osv.

Alt som faller meg inn blir notert der.

Så kommer selve bokmanuset, historien jeg skriver, scene for scene. Denne delen av dokumentet vokser naturlig nok fort under jobbingen, og blir selvfølgelig den dominerende delen.

Men hovedpoenget mitt er egentlig del 3, disposisjonen av ideene:

Etter hvert som det blir klart for meg at "den ideen skal jeg bruke", stryker jeg den fra ide-delen, bryter ideen ned til de scenene som skal til for å sette den ut i livet, og plasserer scenene veldig kort beskrevet i manuset, der jeg antar at de skal være kronologisk sett:

"Nora og Benedicte krangler."

"Liket i innsjøen blir funnet."

Osv.

Kronologi er viktig for meg, jeg får ofte ikke til å skrive scener før jeg vet nøyaktig hvor i historien de skal være. Jeg gjør beskrivelsene svært enkle og korte så det ikke skal bli et ork, pluss at det ikke må bli en hovedsak ved jobbingen. (Puh, nå har jeg plassert to scener i dag, da kan jeg ta resten av dagen fri...)

På den måten kan jeg la humøret bestemme hvilken type scene jeg skal skrive når jeg setter meg ned foran pc-en. Det er ikke alltid lysten til å skrive om himmelstormende tenåringsfølelser er til stedet. Da kan det gjøre susen å scrolle nedover manuset til punktet der likfunn-scenen skal være, og heller jobbe med den.

Jeg kan hoppe frem og tilbake i historien og skrive det jeg føler mest for akkurat den dagen. (Selv om jeg som oftest prøver å skrive i kronologisk rekkefølge.)

Ikke akkurat rocket science dette, men en enkel og grei måte å holde manuset oversiktlig på, samtidig som det ene dokumentet inneholder alt jeg trenger - og det gir meg altså valgfrihet.

Det kan være veien å gå hvis du er nybegynner og føler at du stanger hodet i veggen og ikke får til begynnelsen av boken (eller midten eller hva som helst): Gi deg selv større valgfrihet, sørg for at det alltid er noe i historien som "ligger klart for skriving", slik at du ikke går deg dønn fast og gir opp.

Husk: Så lenge du skriver, er det håp.

Slik blir du antatt og utgitt

Det er lett å gjøre det til vanskelig greie. Det er antagelig mest realistisk å gjøre det til en vanskelig greie også, men faren er at du da aldri kommer av flekken.

Det er fort gjort å se på skriveprosessen som et langt og uoversiktelig mareritt, og mylderet av forlag som et enda større trusselbilde.

Men når du får det nedpå jorda - når du trekker pusten dypt og skjærer gjennom, rett inn til the nitty gritty - så er det ikke så forbannet komplisert.

Slik får du antatt og utgitt en bok:

1. SKRIV. Ikke finn på unnskyldninger, ikke pakk livet ditt med tusen ting som er viktigere. Prioriter og vær hard mot deg selv. Hvis ikke du klarer å skrive i snitt 300 ord for dagen, glem det.

2. SKRIV MANUSET FERDIG. De fleste hobbyskribenter har skuffen full av halvferdige manus. Det er derfor de er hobbyskribenter. Hvis du vil bli proff, må du skrive manuset ferdig - selv om du hater det, selv om du tror det blir dårlig. Skriv så godt du kan - og skriv deg alltid ferdig.

3. REDIGER MANUSET du har skrevet ferdig. Legg først bort manuset i noen uker. Ta det så frem og les det kritisk, for å se etter måter å gjøre det bedre på. Så: kutt, ommøbler, skriv til nytt, vær hard mot deg selv og historien, disiplinert. Jobb!

4. FÅ FEEDBACK fra lesere du stoler på. Gjør endringer hvis de har tanker du synes er relevante. Og vær uansett svært forsiktig med å forkaste tankene deres som lite relevante. De er lesere.

5. SEND INN MANUSET til et forlag - eller gjerne flere samtidig - som du vet publiserer akkurat denne typen manus. Du må gjøre research på dette. Det er ikke verre enn å ta en tur på biblioteket.

6. HVIS INGEN VIL HA MANUSET - skriv et nytt. Og et nytt. Og et nytt. Helt til du skriver et som er bra nok.

Husk: Det er ikke vanskelig å jobbe hardt.

Personlig info

Jeg får ofte henvendelser fra skoleelever som skal skrive stiler, særoppgaver eller andre prosjekter - og som har lyst til å skrive om meg og bøkene mine.

Det setter jeg stor pris på, men ofte haster det veldig når jeg får e-poster fra elever som jobber med sånt, og det er ikke alltid jeg har mulighet til å gi gode nok svar raskt nok.

Derfor svarer jeg her på de aller vanligste spørsmålene jeg får. Når det gjelder analyser av bøker, så er det noe jeg uansett ikke svarer på. Jeg synes i grunnen ikke at mine bøker skal analyseres. De skal "bare" leses - fordi det er morsomt å lese!

Hvem er jeg?
Jeg er 43 år. Jeg er oppvokst i Trøndelag, men flyttet til Oslo etter gymnaset for å jobbe som journalist. Jeg er gift og har tre barn. Jeg bor i Nittedal utenfor Oslo.

Når begynte jeg å skrive?
Jeg har drømt om å bli forfatter - eller i alle fall å leve av å skrive - helt siden jeg lærte å lese. Men ordentlig fart fikk ikke drømmene før jeg som 9-10åring oppdaget forfatteren Kjell Hallbing og hans westernbøker om blant andre Morgan Kane. Da forsvant jeg for godt inn i bøkenes verden!

Hvilken utdannelse har jeg?
Jeg har ingen utdannelse, egentlig. Jeg begynte å jobbe som journalist rett etter tre år på videregående (gymnaset). Jeg var veldig skolelei. Jeg gjorde to forsøk på å studere, men ga opp etter et par dager begge gangene.

Hva har jeg jobbet med før?
Jeg har jobbet som journalist og redaktør i forskjellige blader og magasiner, blant andre Se og Hør, Topp, Billedbladet Nå, Hytteliv, Western, Romantikk, og masse forskjellige ungdomsblader.

Hva jobber jeg med nå?
Nå jobber jeg som redaktør og "business area manager" i et forlag som heter Egmont Serieforlaget. Der har jeg ansvar for ca 130 utgivelser i året innen genren "konkurranse-blader" (kryssord, sudoku, m.m.) I tillegg kommer to nettsider: kryssord.no og kryssordleksikon.no
Og så skriver jeg 4-5 bøker i året ved siden av.

Hvorfor skriver jeg ungdomsbøker?
Da jeg jobbet med ungdomsblader oppdaget jeg hvor vanskelig det var å få tak i gode noveller og føljetonger til tenåringer. Så jeg begynte å skrive dem selv. Det var en slike føljetong som senere dannet grunnlaget for serien Tusen Biter.
Dessuten er jeg opptatt av at ungdom skal få noe lett og spennende å lese, spesielt de som egentlig ikke er så interessert i bøker. Jeg tror det er viktig å lese bøker. Jeg tror det lærer deg en måte å bruke språket på som du ikke får gjennom avisene, TV eller nettet.

Hvor får jeg inspirasjon / ideer fra?
Jeg leser mye. Jeg ser masse film, og jeg er glad i TV-serier. Jeg følger med på hva som skjer rundt meg - i familien min, i nærmiljøet og ute i verden. Alt dette blir sauset sammen oppe i hodet mit - det blir "bearbeidet" - og så plopper det ideer ut. Noen annen måte kan jeg egentlig ikke beskrive det på.
Det er også verdt å nevne at jeg som 15-16-åring skrev dagbok, en dagbok jeg ennå har, og som gir meg mange aha-opplevelser.

Har jeg et budskap? Hva vil jeg fortelle med bøkene mine?
Jeg vil bare underholde. Når jeg skriver en bok er målet mitt at den skal bli spennende, gripende - ingenting annet. Mitt eneste seriøse mål er at jeg vil få unge mennesker til å lese, fordi jeg tror det er viktig.

Hvorfor bruker jeg ofte sitater fra sangtekster i bøkene mine?
Jeg får ofte "soundtracket" til bøkene i hodet mens jeg skriver, og synes det er morsomt å gjengi det i bøkene. Kjente sanger gir leserne assosiasjoner, og det kan være med å gjøre enkelte scener sterkere.

Hyggelig anmeldelse i Sverige

Bokserien min 3venner er iferd med å bli lansert i Sverige under navnet TRE, og Helsingborgs Dagblads nettversjon - hd.se - anmeldte nylig de to første bøkene (av 10):


"MORD I TJEJGÄNGET

Kultur. Ett tjejgäng på fyra, Vilda, Nora, Benedicte och Trine. Spaning på killar, konflikt med lärare, missnöje med utseende. Det låter som en typisk ”flickbok” för 2000-talet. Men norrmannen Kjetil Johnsens serie ”Tre” är inte någon oskyldig skildring av ett tjejgäng i nian. Den är konstruerad som en avancerad deckare, som börjar med likfyndet och sedan räknar ner med början tre veckor före mordet. De två första delarna heter Ett hål i själen och Den farliga kyssen.
...

Ibland blir författarens ansträngningar för att skapa gåtor och lägga ut indicietrådar lite krystade och alltför uppenbara. Men oftast är skildringen ett gott stycke trovärdig realism ut tonåringslivet.

...

Johnsen är annars bra på att skapa invecklade intriger, och långsamt skapar han också pusseldeckarens traditionella sky av potentiella motiv och potentiella gärningsmän. Nyfikenheten skruvas ständigt upp i de två första böckerna i serien."
Du kan lese hele Björn Gunnarssons anmeldelse på http://hd.se/kultur/2009/05/16/mord-i-tjejgaenget/
Hvis du ble nysgjerrig, kan du lese første bok i serien gratis her http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/3VENNER.pdf

Ny thriller-serie: DEN 4. PARALLELL

DEN 4. PARALLELL (Gyldendal) er en thrillerserie med science fiction-innslag. Den passer for alle som liker lettlest og kjapp spenning. Første bok heter LASARUSFENOMENET.

Her er baksideteksten:

Verdens mest avanserte våpen er 17 år og heter Emma

Emma våkner fra koma og alt er annerledes. Broren er stum, foreldrene drept og onkelen oppfører seg som om det er hennes feil. Selv har hun problemer med å skille drømmer – eller er det minner? – fra virkeligheten. Sporene peker mot farens forskning ved en topphemmelig militærbase i Nevada-ørkenen.

Men før sannheten kan avsløres, må mange dø – også Emma…

Første bok i spenningsserien Den 4. parallell. Neste bok heter Carrington-katastrofen og kommer i salg i 2010.

Og teksten på høyre innbrett på smussomslaget:

”Helikoptrene landet i høydene nord for Elko. To grå Chevrolet Express-vaner med mørke speilglassruter ventet. De ti mennene og to kvinnene byttet raskt over til bilene. Helikoptrene tok av og fløy tilbake samme vei som de var kommet.

Bilene kjørte noen hundre meter på gress og humpete underlag, før de svingte inn på asfalten på Mountain City Highway.

-- Ti minutter, sa sjåføren av vanen der operasjonslederen satt. -- Vi kommer til å kjøre forbi huset og slippe dere av hundre meter lenger nord. Det er ingen andre boliger der. Dere kan organisere dere og trekke ned til huset uten fare for å bli sett.

Operasjonslederen nikket. Han så bakover, på de fem han hadde med seg i bilen. De var allerede i fullt utstyr. Vestene var på, våpnene hylstret. Alle hadde finlandshetten rullet opp som en sort lue på hodet, slik at den kunne trekkes ned foran ansiktet med en rask håndbevegelse. Det var et godt team. Alle hadde erfaring fra en lang rekke operasjoner i flere land. De ville utføre oppdraget, ingen tvil om det. Og hvis det endte med at jentungen måtte elimineres, ville de gjøre det også. Uten å nøle.”

På bokdager i Sverige

Jeg sitter på et flott hotell i Särö like sør Gøteborg og venter. I går satt jeg på et like nydelig hotell nord for byen - og jeg ventet da også. På mine 5 minutter i rampelyset. Det vil si, det var fem i går og det blir fem i dag. Jeg bruker to døgn på dette, og jeg er glad jeg får lov til å være med.

Det er mitt svenske forlag - Forma (Wahlstrøms) - som har innsalg og bokpresentasjoner for diverse bokhandelkjeder. Målet er at bøkene skal få så bred distribusjon som mulig, og gjerne at hver enkelt bokhandler skal merke seg akkurat de bøkene (og forfatterne) som blir presentert litt ekstra.

Det er svært proft arrangert. Formas opplegg foregår på en scene og er satt inn i rammen av en TV-kveld, der barnebøker presenteres under vignetten Barne-TV, hete boknyheter i en nyhetssending, osv. Mine serie Tre - som er krim for ungdom - inngår i programmet Etterlyst. Vi forfattere blir intervjuet, det gjelder å presentere seg godt og minneverdig i løpet av 5 minutter. I salen sitter ca 130 proffe bokfolk.

Som sagt, jeg er glad for å få lov til å være her. Det betyr at forlaget har tro på bokserien - at de ganske enkelt liker den. Og det gjør all ventingen til å leve med. Men nå må jeg strekke beina og hente mer kaffe. Det regner ute. Jeg har spist en stor og god lunch. Det er 4 timer til jeg skal på scenen. Men det er definitivt ingen sjanse for at jeg sovner. Så blasert er jeg ikke.

Jeg er nervøs.

Mine favoritter

En gang i året eller så setter jeg opp en 10 på topp-liste over hvilke forfattere som har betydd mest for min leselyst. Altså, ikke en "verdens beste forfattere"-liste. Ikke "disse må alle lese"-liste. Men en enkel og grei "disse 10 husker jeg med mest glede"-liste.

Min litterære kanon.

På listen står det bare forfattere jeg leste fra jeg var 8 og til jeg ble 18. Røfflig. Jeg leser dem av og til nå også, men da er det for nostalgiens skyld - og for å se om jeg kan lære noen triks. (Og det kan jeg. De er så dyktige at selv den tungnemme kan plukke opp noe om historiefortelling).

De to første plassene er alltid suverene. Alltid de samme to, i samme rekkefølge:

1. Kjell Hallbing.
2. Agatha Christie.

På de neste åtte plassene forandrer det seg litt fra år til år, men det er mest innbyrdes. Slik ble plasseringene i år - ta-ta:

3. Nils-Reinhardt Christensen (Stompa, en gjendiktning så god at den kvalifiserer som eget verk. Og tenk, han regisserte filmene!)
4. Earl Stanley Gardner (Perry Mason, m.m.)
5. P. G. Wodehouse.
6. Alistair MacLean.
7. John Jakes (Kent Sagaen, Nord og Syd trilogien).
8. Edward Stratemeyer Syndikatet (dvs Hardy-guttene og Nancy Drew).
9. Robert Bloch (Psyko og en mengde twist in the tail-noveller).
10. Francis Durbridge (Paul Temple, Melissa, m.m.)

Folk som av og til sirkulerer innom (eller ligger og vaker rundt 11. og 12. plass) er Mickey Spillane, James Hadley Chase, Desmond Bagley, James Clavell, John Dickson Carr.

Hva poenget med en sånn liste er . . . ? Mest at jeg synes det er deilig naivt og problemfritt og gøy. En utelukkende positiv tankeøvelse.

Men litt alvor er det likevel. Det minner meg på hva som er viktigst for meg, både som leser og skribent, nemlig "enkel" historiefortelling og underholdning.

Du er hva du leser - eller har lest.

Min første novelle

Dette er den første novellen jeg fikk på trykk og som jeg fikk honorar for. Tror jeg. (Det er enten denne eller en annen i samme stilen, og det var uansett bare noen få uker mellom dem.) Jeg var 14-15, og fikk solgt litt til en reklameavis i Trondheim.

Men dessverre: Jeg la inn mye gammelt stoff på data for... ja, det må være 17-18 år siden, og som den dumme noenogtjueåringen jeg var , klarte jeg ikke å holde fingrene unna alle tekstene. Jeg mekket på noen. Blant annet denne. Ikke så voldsomt mye, men nok til at det jeg skrev over egentlig er bløff. Jeg kan ikke med god samvittighet påstå at dette er en novelle jeg skrev som 14-15åring.

Det er en redigert versjon av en novelle jeg skrev som 14-15åring. Da har jeg mitt på det tørre.

Jeg synes likevel det var moro å finne den igjen nå - under en opprydding i alt digitalt materiale jeg har - og tenkte det kunne være gøy å la novellen få nytt liv, på nettet. Om ikke annet, så er det kanskje noe for de som leser ungdomsbøkene mine.
Novellen er ikke noe mesterverk - verken for en 14åring eller en 24åring - men den har et ok sluttpoeng. Som du kanskje gjetter, selv om novellen ikke er "fair"?

Og denne gangen har jeg ikke forandret så mye som et komma.

(Tittel)
SISTE STIKK TIL SKJEBNEN

Dan Rather var på vill flukt - fra skjebnen, mente han selv. Og tatt i betraktning hva som så skjedde, hadde han kanskje rett...


England, 1912:
Skjebnen forfulgte Dan Rather.
Han var overbevist om at alt som hadde skjedd med ham de siste dagene var styrt av en allmektig, usynlig hånd - og at hånden bare hadde et mål:
Å knuse ham som en spyflue.
Det begynte med ektemannen som kom for tidlig hjem. Et stygt lite triks fra skjebnen.
- Jeg elsker deg, kjære, kurrer Dan i den rike fruens øre, mens den ene hånden hans arbeidet erfarent innenfor neglisjeen hennes.
- Åhh... ja, Dan, gjør det med meg, hvisket hun tilbake.
Og akkurat da hørte de klaprende hestehover og knirkende vognhjul utenfor.
- Herregud! Mannen min!
Den kåte fruen spratt opp fra sofaen og løp bort til det store vinduet. - Det er han! Ut, du må stikke nå!
- Fan, bannet Dan mens han trakk buksen opp over hoftene. - Fan fan fan.
Bare to minutter til så ville han ha fått henne til sengs. Og bare en time etter det, så ville hun ha gitt ham det han egentlig var ute etter:
200 skinnende, blanke pund.
Det var lekende lett å få penger ut av disse rike kjerringene når han først hadde ligget med dem. Han pleide å fortelle dem om sin syke mor (som selvfølgelig var død for lenge siden), som trengte dyr, medisinsk behandling for å overleve. («Hun betyr alt for meg! Hun er lyset i mitt liv...»)
De ivrige fruene hostet alltid opp noen tusenlapper for å hjelpe sin følsomme, snille elsker, som var så inderlig glad i sin stakkars gamle mor.

Men denne gangen kom altså ektemannen for tidlig hjem - og han var svær. En muskelbunt som var sjalu som et lite helvete.
Dan hatet vold og måtte ta en svært lite tiltalende utvei: Han hoppet ut av et åpent vindu i andre etasje.
Grusen traff ham hardt og han rullet bortover det støvete fortauet. Smerten stakk i ankelen. Den sjalu ektemannen kom til syne i vinduet og kikket ned på ham.
- Jeg skal ta deg, din kåte jævel! Jeg... jeg skal rive ballene av deg!
Fremtidsutsiktene var med andre ord ikke lyse, så Dan kom seg på beina så fort han kunne. Den høyre ankelen var bortimot ubrukelig.
Den var neppe brukket - så vondt gjorde det ikke - men kraftig forstuet var den nok. Enda et lite puss fra skjebnen.
Dan begynte å hinke bort, mens den sjalu i vinduet freste stygge løfter om evig forfølgelse og intim tortur. Men dagen var ikke helt katastrofal enda. Dan hadde minst tre-fire forskjellige kvinner han kunne søke tilflukt hos.
Hvis han bare lå lavt i et par dager, så ville nok den sjalu ektemannen kjøle seg ned litt.
Det var da han så plakaten. Han hinket bortover gata som en galning med urinveis-problemer, og plutselig stirret han på et bildet av seg selv som hang på en lyktestolpe.
WANTED. 300 pound reward.
Han tok seg tid til å skumlese teksten. Han var etterlyst for diamant-tyveriet fra Lloyds Jewell Store. Det ble utlovet en belønning på 300 pund til den eller de som kunne gi opplysninger som førte til at han ble fanget. Det luktet fremdeles lim av plakaten. Den måtte ha blitt satt opp for mindre enn en halv time siden.
Helvete!
Snakk om dårlig timing! Der sprakk planen om å ligge lavt hos et dame-bekjentskap. Dan kjente ingen som ikke kunne tenke seg å angi ham for å få belønningen.
Hvorfor måtte politiet henge opp disse helsikes plakatene akkurat i dag? Skjebnen. Dan bannet stygt. Skjebnen var ute etter å ta rotta på ham.

To døgn senere var Dan utslitt. Plakatene med bildet av ham hang på nesten hvert eneste hjørne i hele byen. Han kunne ikke stole på noen, og hadde måttet sove i møkkete smug sammen med fyllikene.
For Dan, som var vant til det søte livet, var dette et lite helvete. Det kunne ikke fortsette slik. Han måtte bort, langt bort. Og det var da han fikk ideen.
Det gikk et skip til USA i dag. Hvis han skrapte sammen alle pengene sine, kunne han få nok til en billett på tredje klasse. Tanken var forlokkende. Et nytt land der politiet ikke kjente ham. Et nytt land med mange søkkrike, småkåte damer.
Yes, det var løsningen. Han hinket ned til havnen og kjøpte en billett. Han hadde nok penger til overs til at han kunne koste på seg en farvel-øl, så han stakk inn i den nærmeste puben. Det var bare to timer til båten gikk.
Han trakk hatten så langt ned i ansiktet som han kunne uten at det virket latterlig, og brøytet seg frem til bardisken. Akkurat idet han gravde frem en penny fra lomma, hørte han en kjent stemme noen meter borte:
- Hei du! Du ja! Visst fan... Det er deg, din kåte jævel!
Det var den sjalu ektemannen, og han var akkurat like forbannet som han hadde vært for to dager siden. Hvordan kunne dette skje? I en by med mange, mange tusen innbyggere, burde det være nesten umulig å støte på den sjalu ektemannen igjen. Det var den pokkers skjebnen!
Den svære mannen kom farende mot Dan som et godstog i full fart. Han kastet folk til side med en uhyggelig kraft.
Det glimtet av stål i hånden hans. Dan fikk panikk. Den sjalu hadde en pistol! Han hinket ut av baren som om han hadde fanden selv i hælene. Bak seg hørte han et brøl. Det var den sjalu som kom etter i rasende fart.
Båten! Jeg må komme meg til båten. Han kommer ikke ombord der uten billett!
Han hørte et smell og kjente trykket fra kulen som strøk bare noen få centimetre forbi over hodet hans. Han hinket ikke lenger nå. Han løp som en tenåring på vei for å få sitt første nummer. Smertene i ankelen var intense, han trodde han skulle besvime, men likevel løp han. Båten var bare 100 meter unna - 70 meter, 60 meter, 50 meter.
En ny kule strøk forbi. Folkene på fortauet skrek i panikk. Den sjalu dundret etter ham. 20 meter igjen, 10 meter. Så var han på landgangen. Han tok ut sine siste krefter. Spurtet opp og inn i båten der to menn sjekket billetten hans.
De samme to mennene ble nesten slengt i dekket av den sjalu ektemannen, men de klarte å holde fast i beina hans. Han skrek i frustrasjon da Dan smatt inn i den nærmeste skipsrestauranten.
På trygg avstand kunne Dan se at den sjalu ble lempet ned landgangen. Han hadde jo ikke billett. Dan gapskrattet og bestilte en konjakk i baren.
Dette måtte feires.
Han hadde seiret over skjebnen! Den hadde forsøkt å knekke ham, men fanden heller, han hadde klart seg! Han løftet glasset med et bredt smil rundt munnen.
- Skål for skipet som reddet ballene mine... Skål for Titanic!

SLUTT

Min refusjon

Bok nummer 1 i den første ungdomsbokserien jeg skrev - Tusen Biter - ble refusert av Cappelen. Heldigvis på et tidspunkt da det spilte absolutt ingen rolle.

Jeg sendte til Gyldendal og Cappelen samtidig, fullt manus til bok 1, samt noen ord om at jeg så for meg dette som en serie på minst 3 bøker.

Einar Ibenholt i Gyldendal ringte meg dagen etter at han hadde lest manuset, knappe uken etter at jeg hadde sendt det inn. Han skrøt og sa at dette var perfekt, ville jeg komme på et møte så fort som mulig?

En ypperlig måte å behandle en fersk og spent forfatter på! Personlig, øyeblikkelig positivt, kjapt i gang med møter og her-står-vi-på mentalitet.

Cappelen var derimot helt i andre enden av skalaen. Manuset var ganske hardt og voldsomt, med bl.a. blodig slåssing og nestenvoldtekt med balltre. Men i refusjonen jeg omsider fikk fra Cappelen - etter et par månder, tror jeg - sto det "Takk for at vi fikk lese din barnebok, som vi dessverre ikke..."

Vel, på det tidspunktet var jeg i gang med bok 2 og 3 i serien for Gyldendal, så Cappelens refusjon spilte ingen rolle. Bortsett fra at det var pussig å se hvor ulikt forlagene vurderte manuset. Et med glødende entusiasme, et annet med null interesse.

Tusen Biter ble til slutt på 18 bøker, og serien ble også utgitt i Danmark.

Oppskriften på en god historie

Er det mulig å sette sammen en historie/bok ut fra en "følg oppskriften"-tankegang, og å ende opp med noe spennende og bra?

Ja, jeg tror det. Jeg har ikke gjort det bevisst selv, men jeg er sikker på at jeg og mange, mange andre gjør det ubevisst - påvirket av bøker vi har lest, TV-serier og filmer vi har sett, eventyr og sagn vi har hørt. Vi er alle preget av den historiefortellingen vi har fått podet inn i oss.

Jeg vedder på at minst halvparten av bøkene du har lest, er bygget - bevisst eller ikke - på følgende oppskrift. Den kalles gjerne Heltens Mytologi:

1. Helten introduseres. Du blir kjent med ham/henne. Det bygges opp forståelse og sympati for karakteren.

2. Noe skjer som forstyrrer heltens verden/eksistens. Det blir klart for leseren at dette er en utfordring helten må ta, må hanskes med. Men det kan hende helten ikke er villig til å gjøre det med det samme. Helten tviler.

3. Helten møter de mørke kreftene, og trekkes sakte, men sikkert inn i en konflikt. Nå er det ingen vei tilbake.

4. Helten rammes av ny tvil, har tanker om å gi seg, stikke av. Er usikker på sin egen styrke. Ofte introduseres det i denne fasen en mentor.

5. Helten forbereder seg på den avgjørende kampen mot de mørke kreftene. Kanskje finner han/hun støtte i en gjenstand som forbindes med noe "magisk", enten det er sverdet Excalibur eller et bilde av familien som helten en gang hadde og elsket.

6. Den siste kampen mot de mørke kreftene.

7. Helten vender tilbake til sin verden, med de justeringene den nå har fått, etter kampen mot de mørke kreftene.

Det som forstyrrer heltens verden - og setter i gang handlingen - kan være alt fra at kona/mannen er utro, til at familien blir drept av Dart Vaders stormtropper. Og de mørke kreftene kan være alt fra egne destruktive tanker til nevnte Dart Vader. Mentoren kan være en god venn eller et familiemedlem - eller en liten grønn sak som heter Yoda.



Skjønner? Den mytologiske oppskriften fungerer på alle plan. Enten det dreier seg om en "liten" historie om kjærlighet og tap - eller en episk fortelling om kampen om universet.

I Hollywood gjør man ingen hemmelighet av at man syr sammen historier etter mytologi-prinsippet. Grunnen til at jeg her har trukket frem Star Wars, er at George Lucas har gitt Joseph Campell offisiell kredit for å ha stått for filmenes "mytologiske struktur".
Men den sammen strukturen finnes så og si overalt i den bransjen, du ser den like klart i det som mange - inkludert meg - anser for å være tidenes beste film: The Godfather.



Og jeg tror som nevnt at halvparten av alle bøkene - historiene - du noen gang har lest, også følger denne oppskriften, i stor grad. Tenk etter, gå opp handlingsløypen i bøker du liker, så får du se. (Muligens er jeg så dypt inne i underholdningslitteraturen at det jeg mener ikke holder stikk i den generelle skjønnlitteraturen?)

Uansett: Dette er klassisk historiefortelling, og hvis du har et bokmanus på gang, har du neppe vondt av å tenke litt på Heltens Mytologi.
Siden denne oppskriften er noe alle lesere har mer eller mindre i ryggmargen, kan det eventuelt være mye å hente på å følge oppskriften til et visst punkt - og så gjøre kalkulerte brudd med den. Overraskelser blir gjerne litt større og saftigere hvis de sees i sammenheng med noe tradisjonelt.

Rocky-filmene følger Heltens Mytologi
til punkt og prikke.

Deilig i Danmark

Det morsomste med å bli solgt til utlandet er ikke pengene. I mitt tilfelle dreier det seg uansett ikke om så store summer. Det morsomme er å se hvordan et helt nytt forlag behandler boken.

De tre første bøkene i min nyeste ungdomspocketbokserie (puh!) - 3venner - er nettopp blitt utgitt i Danmark, og jeg elsker det de har gjort med bøkene.

De har gått opp på formatet, og lagt på et stivere omslag. De bruker bilder - som er veldig Twin Peaks - i stedet for de opprinnelige tegningene. Og de har lagt på prisen, kraftig, til 200 danske. De har ganske enkelt gått bort fra pocketkonseptet og laget noe nytt.

Den nederste delen av coveret vil være fast på alle de 10 bøkene; liket av ei jente som flyter i sjøen.

Danskene har valgt å telle med denne døde venninnen og derfor kalt serien 4 veninder, mens vi i Norge så bort fra henne og ga serien tittel etter de gjenlevende.

Det er inspirerende når noen tar tak i det du har skrevet og gir det en ny innpakning, et nytt uttrykk. Om dette er kommersielt og salgbart, vet jeg ikke. Men jeg liker det - veldig, veldig godt. Visst er det deilig å være norsk i Danmark!

Du kan se de originale norske utgavene i boklisten til høyre. Jeg liker dem veldig godt også, men forandring har som kjent en tendens til å fryde. På Færøyene bruker de det samme opplegget som vi gjorde her i Norge, både når det gjelder format, pris og coverillustrasjoner.